Den skjulte sannhet om barnevern og psykiatri

Skrevet av Liana den 1.oktober 2009

Jeg vil åpne mitt innlegg med et sitat fra en artikkel jeg fant på bt.no:

”Tidligere barnevernsbarn har dårligere utdanning, lavere lønn og langt større risiko for å bli arbeidsledige eller sosialklienter enn andre. Bare hvert tredje barnevernsbarn fullfører videregående skole. Blant øvrige elever er andelen 80 prosent. Tidligere barnevernsbarn har over tre ganger så stor risiko for å dø en tidlig død (før 34 år) enn andre. De er ni ganger mer utsatt for å bli uføretrygdet enn øvrige i samme alder.”

Jeg har fulgt med på situasjonen i dagens barnevern og psykiatri veldig nøye i snart ett år nå. Ideen med barnevernet er god – å gi barn gode oppvekstvilkår. Men det er akkurat som med kommunismen – tanken er god, men fungerer ikke i praksis. Hvorfor?

Enkelte lister blir lagt så høyt at det må gjøres utrolig mye arbeid for å nå opp til disse forventningene. Barnevernet tar derfor ofte snarveier. De går rett på omsorgsovertakelse, uten å ha prøvd tiltak som kan hjelpe familien som en helhet. De mener at et barn får det betydelig bedre om det med en gang blir plassert utenfor hjemmet, ofte uten kontakt med sin biologiske familie, som riktignok har blitt beskyldt for omsorgssvikt og barnemishandling, uten at en rettsdom har påvist at dette er tilfelle. Falske bekymringsmeldinger tas på alvor, noe som er en velkjent måte ødelegge for tidligere ektefelle/samboer på: ”Får ikke jeg omsorgen for barnet, skal ikke du ha den heller!” Man er i barnevernssaker skyldig til det motsatte er bevist. Barn blir i tillegg ofte flyttet på et titalls av ganger i løpet av tiden under barnevernet.

Barnevernet hevder selv at de gjør for lite, og ikke for mye. Men erfaringsmessig viser det seg at de kommer ofte inn i familier som fungerer normalt, og finner småfeil som de baserer sine vedtak på. Men der hvor det faktisk foreligger grov vold og barnemishandling, der kommer de ofte inn for sent, eller aldri. Hvorfor? Fordi de bruker for mye ressurser på å gripe inn i velfungerende hjem.

Christoffer ville ha fylt 13 år forrige uke. Han fikk aldri sjansen til å bli eldre enn 8. Barnevernet sviktet grovt i hans tilfelle. Flere mennesker rundt Christoffer har sett, og lagt merke til, at han var utsatt for mishandling. Hvorfor gjorde ingen noe før det var for sent? Hvorfor må liv gå tapt, før noen forstår alvoret? Det må også nevnes at mange foreldre har tatt sitt eget liv etter å ha tapt kampen om å få sine barn hjem. Mange barn og unge under barnevernet har også begått selvmord.

En annen sak handler om en far som har ved et uhell mistet den da fem måneder gamle sønnen sin i bakken. Faren tiet om episoden og fortalte ingenting før det var for sent. Gutten har blitt multihandikappet. Det er forståelig at faren er tiltalt for å ha unnlatt å tilkalle øyeblikkelig hjelp. Han har også mistet sin samboer som følge av hendelsen. Og barnevernet har tatt gutten. Men hvorfor tok de gutten fra moren også? Hvorfor fikk ikke moren ha ham når det er faren som, etter barnevernets mening, er uansvarlig som forelder? Hva har moren gjort for å fortjene dette? Hun ble ikke nevnt i artikkelen.

De ansatte i barnehager og skoler har fått beskjed om å melde fra til barnevernet dersom de ser at et barn føler seg utenfor, er veldig stille, og leker for seg selv. Men hva gjør barnevernet? Går de inn i skolen/barnehagen og prøver å se om det er mobbing, utestenging og dårlig miljø som gjør at barnet ikke trives? Nei, de går inn i familien, og ser om det foreligger omsorgssvikt. Da er de ofte innstilt på å finne mangler, og de finner ofte småfeil som de blåser opp til de grader at dette kan vekke oppsikt selv hos erfarne psykologer. Barna blir da oftest plassert bort fra familien, men problemet blir ikke borte, tvert imot. Barnet får det enda dårligere i fosterhjem/institusjon fordi at nå har det ikke de trygge personene å støtte seg til lenger. Dette er helt feil fremgangsmåte. Langt fra alle problemer ligger i hjemmet. Og hva er egentlig definisjonen på omsorgssvikt?

Jeg må også nevne historien om Sven, som har blitt holdt innesperret i 13 år etter å ha truet seg ut fra en barnevernsinstitusjon. Han var 16 år og ville hjem til sin mor. Istede ble han tvangsplassert på lukket psykiatrisk avdeling og holdt der i såpass lang tid at man skulle tro han soner en drapsdom. Kaller helse-Norge dette for hjelp? Kaller barnevernet dette for ”barnets beste”? Hvorfor blir personer som går imot barnevernet, stemplet som sinnssyke, slik at de ikke skal bli hørt?

Staten bruker enorme pengebeløp på institusjoner og fosterhjem. Penger som kunne blitt brukt til å hjelpe familier hjemme. Det har blitt påvist at barn blir vesentlig skadelidende om de blir isolert fra sine nærmeste og plassert hos vilt fremmede. Barnas nærmeste familie blir oversett. Dersom det foreligger såpass alvorlige forhold i hjemmet som vold, seksuelt misbruk, og alvorlig rus- og alkoholmisbruk, så hadde den beste løsningen vært om barna ble midlertidig plassert hos sine nærmeste (besteforeldre, tanter, onkler etc) fremfor i fosterhjem. Kriminelle foreldre, og ikke barna, skal i fengsel.

Psykiatriske diagnoser serveres i hytt og pine, og medisiner skrives ut kun etter en kort henvendelse. Alvorlige diagnoser som schizofreni og psykoselidelser må helst ikke settes før alt har blitt grundig undersøkt og pårørende spurt om de er enige. Personer som lider av schizofreni, har et synlig kjennetegn på hjernen. Dette kjennetegnet kan oppdages ved MR. Men diagnosesettingen baseres ofte kun på samtaler. Psykologer tolker ting på sin egen måte. De kan tolke ”den indre stemme” (som er et uttrykk som brukes mye i min kultur, og som betyr ”intuisjon”) som at personen hører stemmer. Og da er det gjort – personen er per definisjon psykotisk.

Feilaktige diagnoser fører ofte at pasienten blir dratt inn i barnevernssystemet. Psykologer og behandlere sender bekymringsmeldinger til barnevernet uten at pasienten blir gjort oppmerksom på det. Mange foreldre blir tvangsplassert på mødrehjem, mister barna, og mange barn mister foreldrene som følge av dette. Flere og flere velger derfor å gå til privatpraktiserende psykolog dersom de trenger hjelp, men langt ifra alle har råd til det.

Det går veldig mye reklame om Unicef og andre organisasjoner som hjelper barn i nød i andre land. Men hvordan kan vi hjelpe andre, når vi ikke ser at våre egne barn lider når de blir tvangsplassert? Hvorfor kan ikke vi heller hjelpe disse? Våkn opp, og se hvilket land vi egentlig bor i.